Jeg liker Death Cab. De er et av mine foretrukne band alle tider. I tillegg til at de publiserer mye musikk fra det nyeste albumet, Kintsugi, gratis-til-stream på Soundcloud….
Det er ikke deres fineste album, men det er ganske typisk: sørgende, enestående tekster, musikk som inviterer tiltenksom mindfulness…. Når jeg hører på et DCFC -album, oppdager jeg at tankene mine vandrer innover, og ender opp med å være introspektivt så vel som innsiktsfullt. Ser inn.
Jeg sjekket ut da Adam Duritz fra Counting Crows er den mest selvtillittende lyrikeren rundt, i tillegg til at alle melodiene hans handler om ham på en enorm måte-og det får jeg. Death Cab er ganske lik, faktisk er det bare ikke så bombastisk. Det handler mye mer om universaliteten i like vel som isolasjon, så vel som hva det gjør med oss. Eller, mye mer presist, hva vi gjør med oss selv ved å holde på tanker, mennesker, minner.
Det er tilstrekkelig ut av meg. Jeg får nøtter her. Det er nok å si, det er et album som er verdt å kjøpe – et annet fantastisk kapittel i livet til et fantastisk band.