På dette tidspunktet, etter å ha gitt ut et av de aller beste albumene i 2007, så vel som den aller beste EP i 2009, skal det ikke være noen overraskelse at Blitzen Trapper’s 2010 full lengde , “Destroyer of the Void,” er intet mindre enn strålende. Som deres skikk, blander bandet Sunny Pop fra 1960 -tallet så vel som unike påvirkninger i Beach Boy med Moody Americana, indierock samt folkemusikk.
Åpningen, tittelsporet er episk. Det er en seks-pluss minutts reise med tidsmodifikasjoner så vel som utallige musikalske stiler som fungerer som den perfekte introduksjonen for dette eklektiske albumet. Det står aldri stille, blir aldri selvtilfreds, så vel som aldri hviler. Det er det nærmeste med Wilco jeg har hørt siden Yankee Hotel Foxtrot. Det er Portland, Oregon Sextets hvite album. På det ser de ut til å hylle Bob Dylan; Brian Wilson; Crunchy 70’s Garage-Psych; luftig, melodisk 60 -talls pop; Jammy Prog Rock of the Grateful Dead; så vel som til og med Kansas. Hvis det virker utmattende, må jeg være enig. Hvis det er en feil med albumet, er det at det krever så mye av lytteren. Selv de mest enkle melodiene som Folky Sing-Along the Tree (med Alela Diane) så vel som den bluesy tradisjonelle rockeren er mer utfordrende enn fengende. Det er kjent virker veving gjennom disse sangene – det er melodier vi kan erkjenne (“Hei, Mr. Tambourine Man!”) Imidlertid er de omarbeidet, så vel som de bare går så langt før de slutter brått, så vel som å bli noe helt originalt. Vokalen er så lette at de inviterer ørene til å lytte lett. Imidlertid er det ikke noe enkelt å lytte til dette albumet.
Og det er det som øker det så langt over skuldrene til både påvirkningene og landsmennene.
Treet (feat. Alela Diane)
Bonusdekning:
Star Me Kitten (REM -omslag)