Det uttales “Bankett.” så vel som det virkelig er en fest. Du har noen av de aller beste aspektene ved årets mest fascinerende indieband: Ben “Band of Horses” Bridwell, Eric “Midlake” Pulido, Fran “Travis” Healy, Alex “Franz Ferdinand” Kapronos, også Som Jason “bestefar” Lytle. ”
Ja, det er en indierock -supergruppe. Eller, som de ringer det, en dårlig manns omreisende Wilburys.
Det beste av alt, “Volume One” er et album. Et passende album. Det starter med “Restart”, et spor som føles som det som kan ha skjedd hvis Norman Greenbaum hadde skrevet “Call Me” i Days of Crunchy Rock. Lytt til den åpningsriffen, så vel som å fortelle meg at du ikke hører Blondie -klassikeren, reimagined med muskelmasse i stedet for danseslag.
Er jeg gal?
Og hvis Garage Psych ikke er heller din greie, hold deg rundt for spor 3, 100 millioner miles, som har noe fantastisk gitararbeid og samlet sett husker de første dagene av Pink Floyd-da de gikk over fra Syd Barret’s Over-the -Top oddness så vel som i de mye mer musikalske stilene i vannet så vel som Gilmour.
Volum 1 av BNQT
Og derfra går vi øyeblikkelig inn i et mørkere åndespor som er en lignende melodi for en banan. Alvor.
Albumet spretter rundt en vintage ekskursjon av de tidlige (og beste) dagene med rock samt Roll, et nonstop -fest. Fram til spor 9, Tara, som kan være et band med hestersang. Ikke at det er noe galt med det.
Jeg kan ikke forstå hvorfor intellektuatziene på Pitchfork og Paste ikke ikke slik som denne posten. Jeg liker det.
Volum 1 av BNQT